<-Forrige || Neste->17.02.2009@8:59
Ett år

I dag 17.februar er det ett år siden den fatale trafikkulykken. Jeg var i Liberec og gikk sprintstafetten i Prøve-VM den søndagen. Da var jeg fast bestemt på at jeg skulle tilbake i år og være i min beste form. Det er jeg desverre ikke. Men jeg kommer aldri til å glemme telefonsamtalen jeg hadde med Øyvind den dagen. Jeg fikk den ufattelige beskjeden om at Thormod, broren hans, hadde blitt kjørt ned i 70 km/t da han gikk langs veien i Hemsedal. Han lå drøye to uker i koma. Det var uvirkelige dager. Hjernekirurger fortalte oss at situasjonen var kritisk, men at det var håp om at han kunne overleve og få ett normalt liv. Det var ett sjokk å se han på intensivavdelingen. Tilstanden ble aldri helt stabil og Thormod ble borte for oss. Han ble erklært død 3.mars. Fortsatt ubegripelig. Jeg er så ubeskrivelig lei meg. Hvorfor? Det føles så brutalt og meningsløst. Det er så mye han går glipp av og så mye vi gjerne skulle delt med han.